➨ Hinweis: Die Edition ist in Bearbeitung und daher nur eingeschränkt zitierfähig.

Zur Zeit sind Änderungen und Korrekturen am Text und in den Apparaten möglich.

Nach der endgültigen Veröffentlichung werden etwaige Korrekturen und Ergänzungen in einem Änderungsregister gelistet.

Brief 190

Nonne im Kloster Lüne an eine Nonne im Kloster Ebstorf, eine Verwandte von Gertrud von Eltzen

nach 26. Juli 1497

Kondolenzbrief — Letter of condolence

Kloster Lüne, Hs. 15, Lage 15, fol. 7r

Lateinisch und Niederdeutsch.

Die Absenderin teilt mit, dass sie gesund sei und gleiches von der Empfängerin hoffe. Ihr Herz schmerze, wenn sie liebevoll an die Empfängerin und an den Tod der Lüner Subpriorin Gertrud von Eltzen denke; sie alle seien zwar schwer getroffen, aber sicher leide die Empfängerin sehr, da sie mit der Verstorbenen verwandt gewesen sei. Sie selbst sei seit der Klosterreform in Lüne nie länger als eine Stunde von der Subpriorin getrennt gewesen, sei auch nach dem Tod bei ihr geblieben und habe sie mit zu Grabe getragen. Zum Schmerz des Verlustes käme noch der Schmerz, dass sie der Empfängerin nicht angemessenen Trost geben könne. Doch in der Trauer sei eigentlich mehr Anlass für Freude als für Tränen, da die Verstorbene nun das erlangt habe, wofür sie im Leben gearbeitet habe. Zweifellos sei sie nun bei Christus, der den Schmerz der Empfängerin anerkennen möge und ihr seine Mutter zum Trost hinterlassen habe. Bei ihr und bei Christus möge sie Trost finden.

The writer writes that she is well and expresses her hope that the recipient is also well. She reports that her heart burns when she thinks of the recipient and remembers Gertrud von Eltzen, who had passed away on 26 July 1496, and whom she misses as much as the recipient, who was related to her, doubtless also does. See also Letter 20, a letter of condolence written to the nuns of Lüne by the nuns of Ebstorf on the occasion of Gertrud von Eltzen’s death. She affirms that her heart is bound to that of the recipient in love. She reports that, since the reform of the convent in 1481, she had never been separated from Gertrud for any longer than an hour during her ‘exile’ in Lüne – an image of the former nuns of Ebstorf who had been sent to Lüne which recurs throughout the letters, e.g. in Letter 227 and Letter 346 -, remained with her until her death, and even carried her to her grave. The sender writes that her heart would be harder than a diamond if she were to want to describe Gertrud’s blessed death, and expresses the Lüne nuns’ deep gratitude to the nuns of Ebstorf for sending her to them for the good of the conventual reforms, just as Jesus had taken leave of His mother and sent her to comfort His followers who He had left behind on earth. She reports that, as if her loss were not painful enough, she must also come to terms with the pain of not being able to adequately comfort the recipient. However, she believes that their mourning should be an occasion for rejoicing rather than for sadness, because she writes that the late sub-prioress has now attained all those things for which she had striven in life. She writes that the late sub-prioress is now doubtless with Christ, who she prays will look upon the recipient’s sadness and entrust her to the comfort of His mother, which is praised in language similar to that used by Richard de Saint-Laurent in Book 4, Chapter 23 of his De laudibus beatæ Mariæ, which was erroneously ascribed to Saint Albert the Great from the Late Middle Ages until the nineteenth century. The sender also quotes two passages from the apocryphal Book of Jesus Sirach, one of which was commonly used in medieval religious plays in the Virgin Mary’s greeting to the wise virgins, and the other of which was used in the Responsory at Mattins on the Second Sunday after Easter, emphasising the maternal comfort offered by the Virgin Mary. For her part, the sender reports that she knows no refuge other than Mary and Christ, who will turn their sorrows into joy – an allusion to His promise reported in John 16.20 – and intoxicate them with His irresistible divine love, an image borrowed from Pseudo-Bernard of Clairvaux’ Liber sententiarum.

[Ansicht mit Digitalisat][Zur diplomatischen Ansicht]
[Lage 15, fol. 7r]

[J]esuma Christum summum patrem familias, qui a principio plantavitb paradysum voluptatis, pro suavi favorabilique salutamine!

Precordialissime matres, utique michi in eodem nimium medullitus diligende, liqueat caritatibus vestris favente Dei clementia me sanam esse et incolumen, idipsum etiam a vobis totis precordiorum affectibus opto tempore utinam longevo.

My preamantissime N, cor meum penitus arsit et adhuc ardet ex flagranti desiderio intime et tenerrime caritatis, quam gero ad vos tam ex motu proprii cordis, quamc ob dilectionem precordialissime nostre Gertrud von Eltzenken felicis recordationis,1 cuius felicissima anima celum perpetualiter possideat, quam nos heu amisimus, unde conturbata sunt omnia interiora viscerum nostrarum, uti non dubito etiam de vobis, quia quidquidd in memetipsa experior, hoc optime etiam agnoscere scio de vobis, dat dolor cordis vestri nicht myn enis, sed certe vobis est gladius biceps propter lineam consanguinitatis, qua vobis amore tenerrimo fuit astricta. Idcirco quantum ego vobise condolui et adhuc condoleo, hoc novit ille, qui est scrutator cordium.2 Et licet scriptis vobis tunc temporis minime exhibuerim, [Lage 15, fol. 7v] tamen totum cor meum fuit vobis annexum vinculo indissolubili sincere caritatis, et eadem caritas semper urgebat vel compellebat me arripere stilum ex illo tempore, sed, fateor, amaritudo amarissima totidem retraxit et semper prevaluit nec myrum. Nam ablatum est totum meum temporale solatium, quodf pre cunctis terrigenis dilexi velud animam meam propriam, et ultra quam credi potest, unde se was vere, vere dimidium anime mee3 et post Deum tota spes et consolatio mea, dar ik refugium to hadde in quovis momento, tam in prosperis quam in adversis, etiam sine intermissione. Nam a principio reformationis nostre usque in horam mortis sue vorled ik se nu so lange ad spatium unius hore, etiam adhuc post mortem bleff ik by er, wente dat ik nicht lenger konde, unde droch se sulven ad locum sepulture.

O karissima, illud iaculum acerbissimum, quod tunc transfixit penetralia cordis mei, do ik se scholde unde muste vorlaten, dat is my noch so versck, quia hesterna die fuerit infixum, unde ik kan des spade vorgetten, etiam nequaquam scriptis valeo explicare, wo my dat annekomen is, sed hoc soli Deo constat, unde dat ik juw do so consolabiliter nicht wesen konde, alze gy wol eget4 hedden, dat was my eyn sunderick pyne in corde super omnia. Et quamvis hucusque obitus care nostre nos turbavit, so hebben wy doch causam magis gaudendi quam flendi, quia eam ad regna celestia premisimus, scilicet de labore ad requiem, de dolore ad consolationem, de languore ad impassibilitatem. Et quali fine ad patriam perrexerit, dat ik dat scholde scriven, tunc esset cor meum durius adamante, quia exitus eius et felix finis wert in nostro monasterio nummer ane tranen aver dacht, wente allent, dat se in vita sua affectert hadde, dat gaf er pius et dulcis Jesus Christus plenariter, ultra quam credi potestis, dat se nu [Lage 15, fol. 8r] wedder toch, sed adhortavit viriliter venerabilem dominam et nos omnes, dat wy se io scolden myd vrouden Domino Deo offereren unde er des gunnen, dat se toto cordis desiderio so lange begert hadde unde van eme beden hadde noctibus et diebus.

My precordialissime, hoc scribo vobis tantum pro consolatione, wente ik late my des dunken, id si my magnum levamen, wan id dyt averdencke, dat id my io aliqualiter tristitiam meam mitigert, wente heft ille piissimus Jesus Christus er so grote benificia bewiset in vita, so wil ik dar nicht inne dubiteren, quin multa maiora reservavit anime sue in patria unde dar gevet juwe herteken up ad pacem, se heft hir per Dei gratiam wesen dilecta Deo et hominibus unde is nu sine dubio annumerert choris angelicis, ut accepit premium laboris, quod hic promeruit, unde dat wil wy er myd vrouden gunnen. Et ille, qui est merces omnium sanctorum, de wel juw ock premium vestrum wol reserveren eo, quod pro gloria nominis sui tam caram et dilectam filiam hic misistis in exilium,5 et certe reddet vobis vicissitudinem tam hic quam in futuro, quia sibi valde gratum sacrificium extitit, dat gy se avergeven hebbet unde sint eme darinne navolgen, sicut ipse amore nostri in hoc exilio reliquit suam dilectissimam matrem toti mundo ad solatium,6 que post eius recessum tunc erat privata omni humano solatio, et nunc est certa spes et tutum refugium desperatorum et miserorum ac solamen omnium ad se confugientium, de heft he us to troste laten, ad illam piissimam matrem confidenter accedire, se bekent optime amaritudinem cordis vestri et scit vobis compati, se is plena gratia et dives in misericordia, quia nullum despicit, nullum repellit, sed omnibus desolatis et tribulatis sinum maternum aperit7 dicens: „Transite ad me“8 etc. [Lage 15, fol. 8v] In quibus verbis promittit nobis consolationem scilicet „a generationibus meis adimplemini“,9 quod est Christus Jesus, dar vinde gy inne omnem consolationem unde allent wes gy begert in anima et in corpore, quia omnes vene misericordiarum suarum stad jegen juw open et redundant pietate et consolatione, dar wiseik juw hen, vere aliud refugium nescio nec in celo nec in terra, unde de mote juw geven de abysso sue infinite misericordie vinum merum sue divine consolationis, mustum interne dulcedinis ac balsamum superaffluentis gratie, dar gy juwe bittere bedrovede herteken in hoc exilio mote van vorqwicket, lavet, vrouwet unde trostet werden, ita, ut omnis tristitia vestra mutetur in gaudium,10 so lange dat gy komet ad patriam, dar gy totum fontem inexsuperabilis caritatis, unde potantur omnes electi,11 vinden moten in plena perfruitione, dar moten van sadiget werden ante speculum sancte Trinitatis. Et cum hoc commendo vos prenominato sponso nostro, qui rore sue misericordie irrigare dignetur corda vestra merore et tristitia aridag, ut inde virescere ac florere mereamini in salute et sospitate hominis utriusque temporibus longevis. Amen.


Kritischer Apparat

a Textergänzung in mg. durch Nolte mit Bleistift J

b plantavit korrigiert aus plantationis

c folgt gestrichen ex

d in der Hs. quitquit

e folgt gestrichen condoleo

f in der Hs. quam

g in der Hs. arescata


Sachapparat

1 Die Lüner Subpriorin Gertrud von Eltzen war, genau wie die Priorin Sophia von Bodenteich, anlässlich der Klosterreform am 19. Oktober 1481 aus Ebstorf gekommen. Sie starb am 26. Juli 1496, Die Chronik, hg. von Stenzig (2019), S. 67; 83. Ein Kondolenzschreiben, das die Nonnen von Ebstorf anlässlich ihres Todes an ihre Mitschwestern in Lüne richteten, hat sich in Brief 20 (Lage 3, fol. 5v-10r) erhalten, die Trauer um Gertrud von Eltzen ist auch Gegenstand des Briefes 147 (Lage 13, fol. 2r-2v).

2 Ps 7,10. Vgl. 1.Par 28,9; Sap 1,6; Rm 8,27; Apc 2,23.

3 Beliebte Formel, die auf Horaz, Carmen 1,3 gerichtet an Vergil, zurückgeht, vgl. Kommentar zu Brief 155 (Lage 13, fol. 8r).

4 Im Sinne von „wie ihr es wohl verdient gehabt hättet“, „wie es euch durchaus zugestanden hätte“.

5 Das Bild von den ehemaligen Ebstorfer Nonnen, die ins Exil pilgern gegangen sind, kommt häufig vor, z. B. Brief 227 (Lage 17, fol. 7v) oder Brief 346 (Lage 25, fol. 6r).

6 Gemeint ist: Die Kommunität von Ebstorf hat sich von Gertrud von Eltzen damals (1481) getrennt und sie (zum Wohle der Klosterreform) dem Kloster Lüne überlassen, so wie Christus einst seine eigene Mutter zum Trost der Christen auf der Erde zurückgelassen hat, dafür kann man den Ebstorfer Nonnen nicht genug danken.

7 Vgl. Pseudo-Albertus Magnus (d.h. Richardus de Sancto Laurentio, † nach 1254), De laudibus beatae Mariae, lib. 4, c. 23: Igitur, ut paucis concludam, tanta est Mariae misericordia, quod ab eo nullus repellitur, nullus excluditur, nullus qui ei serviat oblivioni traditur; omnes, quantum in se est, colligit, omnes ad se fugientes receptat et recipit, nulli deest qui ei forte deseruit. Der Text wurde seit dem Spätmittelalter Albertus Magnus zugeschrieben und, einigen Zweifeln der älteren Gelehrten zum Trotz, erst im 19. Jahrhundert als Werk des Richard de Saint-Laurent identifiziert, entsprechend findet er sich in der Werkausgabe seines bekannteren Mitbruders: Albertus Magnus, Opera, hg. von Jammy (1651), Bd. 20, dort unter dem Titel ‚Quaestiones super Evangelium ‚Missus est‘, das Zitat findet sich auf S. 138. Während in dem hier vorliegenden Brief nur ein inhaltlicher Anklang in Gestalt des nullum repellit erkennbar ist, findet sich das ganze Zitat im ursprünglichen Wortlaut in dem Brief 146 (Lage 13, fol. 1r-2r).

8 Die auf Maria übertragenen Worte der Weisheit, Sir 24,26Transite ad me, omnes qui concupiscitis me, et a generationibus meis implemini (mit den Worten begrüßt auch in mittelalterlichen Stücken Maria die klugen Jungfrauen).

9 Sir 24,6; auch in einem Responsorium zur Matutin am zweiten Sonntag nach Ostern: Ego sicut vitis fructificavi suavitatem odoris, alleluia; transite ad me omnes, qui concupiscitis me et a generationibus meis adimplemini, alleluia, alleluia, Cantus ID 006633.

10 Io 16,20.

11 Pseudo-Bernhard von Clairvaux, Liber sententiarum, Nr. 81, in: Migne PL 184, Sp. 1146: Quinque sunt torrentes […] [5.] iucunditatis et laetitiae, quo potantur electi.

XML: http://diglib.hab.de/edoc/ed000248/texts/Brief190-LD_tei-transcript.xml
XSLT: http://diglib.hab.de/edoc/ed000248/scripts/tei-transcript.xsl